Hvordan inkludering ser ut i praksis (ikke bare fine ord)

Hvordan inkludering ser ut i praksis (ikke bare fine ord)

Inkludering er et verb

Alle snakker om inkludering. Det står i strategidokumenter og på nettsider. Men hva betyr det egentlig i et rom fullt av barn en torsdagskveld?

Her er fire situasjoner fra kodeklubben. Alle er vanlige. I alle fire er det frivillige uten teknisk kompetanse som gjør forskjellen.

Gutten som kommer alene

En gutt på ni år blir sluppet av i døren av moren. Han kjenner ingen. Han har ryggsekken høyt opp på skuldrene og ser ned i gulvet.

En frivillig ser ham. Går bort. «Hei! Er det første gang du er her?» Viser ham rundt. Peker på Minecraft-stasjonene. «Der kan du sette deg hvis du vil.» Sjekker innom etter ti minutter. «Går det bra?»

Etter tredje gang kommer gutten rett inn, henger fra seg sekken, og setter seg ned uten å nøle.

Det var ikke kode som fikk ham til å føle seg trygg. Det var et menneske.

Jenta som er redd 3D-printeren

En jente på åtte står på avstand og ser på 3D-printeren. Hun vil tydelig se, men tør ikke gå nærmere. Lyden er litt skummel. Det lukter plast.

En frivillig setter seg ned på huk ved siden av henne. «Vil du se nærmere? Den biter ikke.» De går bort sammen. Frivillig peker og forklarer med enkle ord. Jenta ser objektet ta form lag for lag. «Kan jeg lage noe?» spør hun.

Neste gang er hun den første som går til printeren.

Gutten som ikke klarer å sitte stille

En gutt på ti har ADHD. Etter femten minutter foran skjermen begynner han å vippe på stolen, slå hendene i bordet, forstyrre de andre.

En frivillig merker det. «Hei, skal vi ta en runde airhockey?» De spiller i femten minutter. Gutten brenner av energi, ler, roper når han scorer. Etterpå setter han seg ned igjen og koder i ro i en halvtime.

Den frivillige kunne ikke en linje kode. Men han kunne lese et barn.

Barnet som ikke snakker norsk ennå

En jente fra Syria har bodd i Norge i fire måneder. Norsken er begrenset. De andre barna prater raskt, og hun faller utenfor samtalene.

Men Minecraft trenger ikke norsk. Blokker er blokker. Farger er farger. En frivillig setter seg ned og viser med peking og nikking. Jenta forstår og begynner å bygge. Etter en stund bygger hun sammen med to andre. De kommuniserer med å peke på skjermen.

Kode er universelt. Kreativitet trenger ikke ord.

Dette er hva frivillige gjør

Ingen av disse situasjonene krevde teknisk kunnskap. Alle krevde at en voksen var oppmerksom, tilgjengelig og villig til å gå bort til noen.

Det er inkludering i praksis. Ikke et dokument. Ikke en strategi. En person som ser en annen person og gjør noe med det.

Hvis du vil være den personen, send en melding til hei@eirahub.no. Kodeklubben er annenhver torsdag (oddetallsuker) klokken 18 til 20 på Tau.

Ofte stilte spørsmål

Er kodeklubben tilrettelagt for barn med ulike behov?

Ja. Vi har varierte aktiviteter, rolige soner, og frivillige som er oppmerksomme på at barn er forskjellige. Alle er velkomne.

Hva gjør dere for barn som ikke snakker norsk?

Koding er visuelt og logisk. Minecraft og 3D-printing fungerer på tvers av språk. Frivillige viser fremfor å forklare, og barna hjelper hverandre.

Digital kompetanse for alle i Ryfylke. Gratis kodeklubb for ungdom og digital hjelp for seniorer.